P 3004 Erkjentlighetsprisen 2016 - Kavli Institute for Systems Neuroscience ved NTNU

ble i styremøte 20. oktober 2016 tildelt Kavli Institute for Systems Neuroscience med
kr. 1.000.000. Prisen ble overrakt Edvard Moser og Jan Morten Dyrstad fra Kavli Institute for Systems Neuroscience i forbindelse med Stiftelsen UNIs styremøte i desember

Rolf Jarle Brøske, styremedlem i Stiftelsen UNI, begrunnet tildelingen med blant annet følgende:

Kavli Institute for System Neuroscience har et mål om å forstå hvordan hjernen registrerer og behandler informasjon fra den ytre verden via sansene, og hvordan denne informasjonen inngår i kognitiv atferd og erfaring.

En av tre nordmenn vil i løpet av livet få en hjernesykdom. Kostnadene forbundet med hjernesykdommer er større enn for kreft, hjerte/karsykdom, og diabetes til sammen. Bare ca. åtte prosent av forskningsmidlene går i dag til hjerneforskning. Vi vet i dag mye om kliniske symptomer på nevrodegenerative sykdommer og om hvordan vi skal ta vare på mennesker som er rammet av hjernesykdom. Men vi vet lite om årsakene til at folk blir syke og om hvordan vi kan stanse sykdomsutviklingen.

Ønsker vi å finne en behandling må vi først vite hva som skjer: Hvorfor dør hjernecellene? Hvorfor bryter hjernefunksjonene sammen?
Første steg er å forstå mekanismene og funksjonene i en frisk hjerne. Denne kunnskapen kan brukes til å identifisere hvor i hjernen det først begynner å gå galt, og nøyaktig hvilke prosesser som svikter. Når vi vet dette kan vi begynne å utvikle metoder for tidlig diagnostisering, og potensielt redskaper for å korrigere årsaken til sykdomsutviklingen. Økt kunnskap om normalhjernens mekanismer og funksjoner vil legge grunnlaget for utviklingen av nye innovative behandlingsformer for hele spekteret av nevrologiske og psykiatriske sykdommer i fremtiden. Problemer med hukommelsen, og det å miste retningssansen og rote seg bort er tidlige symptomer på Alzheimers sykdom.

Vi vet nå hvor i hjernen disse mentale funksjonene finner sted – i en bestemt struktur i tinningslappen: I 2005 oppdaget May-Britt og Edvard Moser spesialiserte nerveceller som hjelper mennesker og andre pattedyr å finne veien. De kalte disse nevronene for gitterceller på grunn av det karakteristiske gittermønsteret disse cellene produserer for å kartlegge de romlige omgivelsene dyret beveger seg i. Ikke ulikt måten vi i hverdagen bruker kart for å organisere byer og land inn i et rutenett av lengde- og breddegrader. Men i motsetning til firkant-mønstret i våre ytre kart, er hjernens måleenhet geometrisk perfekte triangler.

Moser og Mosers oppdagelse av gitterceller i 2005 kunne settes i sammenheng med en oppdagelse av plassceller gjort av John O’Keefe i 1971. Hvis gittercellene er hjernens måleenhet og koordinatsystem, er plasscellene den pulserende prikken på kartet som sier ”du er her”. Sammen med andre spesialiserte nerveceller som retningsceller, grenseceller og fartsceller, gjør plass- og gittercellene oss i stand til å forstå hvor vi er, huske hvor vi har vært og å planlegge hvor vi skal. Strukturene entorhinal cortex og hippocampus, hvor gittercellene og plasscellene befinner seg, tilhører et fylogenetisk godt bevart system i en av de eldste delene av pattedyrhjernen. Det betyr at disse struk-turene, forbindelsene og celletypene kan anses som standardutstyr på tvers av artene. Dette er grunnen til at vi kan få kunnskap om menneskers hukommelse og navigasjonsevne gjennom å studere dyremodeller.

Området der gittercellene sitter er det første som blir angrepet ved Alzheimers sykdom. Sykdomsfremkallende endringer i disse områdene kan starte mange tiår før mennesket begynner å vise ytre symptomer på Alzheimers. Det er her vi må begynne å lete for å finne svaret på Alzheimer-gåten. Kavli-instituttet/CNC rommer i dag et innovativt, interdisiplinært forskningsmiljø som er internasjonalt ledende i sitt felt. Instituttet utdanner fremtidens forskere og rekrutterer de dyktigste forsker-talentene fra hele verden til Trondheim.

Kavli-instituttets målsetning for de neste 10 årene er solid satsning på grunnforskning, samt å bygge bro mellom laboratorieforskning og klinikk. Slik sikres stabil øking av vår generelle kunnskapsmasse om hjernen, samtidig som forskningen fortløpende får anvendelse og nytteverdi for arbeidet med sykdommer.